Kategori: Diverse

Sett under mikroskopet består ullfiberen av skjell som ligger ovenpå hverandre likesom teglsten på et tak. Dette danner et ytre lag rundt små fibriller som utgjør kjernen.

På yttersiden har disse skjellene en voksaktig hinne (lanolin). Når ullen tover seg er det disse skjellene som hekter seg i hverandre.

Hovedbestanddelen av ullfiberen er keratin, et protein bygd opp av aminosyrer. Det karakteristiske ved dette proteinet er at det kan forbinde seg med syrer såvel som baser. Denne egenskapen gir ullen evne til å nøytralisere blant annet ammoniakken fra urin – bleiebukser av ull lukter derfor ikke så vondt.

Vi ser altså at ullen er et ideelt materiale til bekledning, at det ikke bare regulerer og beskytter menneskets egenvarme, men også gir kroppsoverflaten de gunstigste luft- og fuktighetsforhold.

Disse fordelaktige egenskaper gjelder riktignok i fullt omfang bare når det brukes 100% ren, kjemisk ubehandlet ull. Dersom ullen har gjennomgått farge-, vaskbarhets- eller møllbehandling svekkes disse egenskapene.

Møllsikring foretas ved å behandle ullen med forskjellige giftstoffer, for eksempel eulan og mitin – begge klorerte karbonhydrogenforbindelser.

Den såkalte superwash behandlingen, som skal gi ullen økt vaskbarhet, foregår ved at man legger en tynn hinne av kunststoff (for eksempel nylon) rundt hver eneste ullfiber. Dette forhindrer at skjellene hekter seg i hverandre – ullen tover ikke lenger.

Det er viktig å vite at superwash behandlet ull kan inneholde opptil 5% syntetiske stoffer selvom plagget fortsatt får bære ullsymbolet og kalles ren ny ull.

Denne feilinformasjonen er dessverre sanksjonert av det internasjonale ullsekretariatet. Betegnelsen 100% ren ull kan riktignok bare brukes på varer uten tilsetning av syntetiske fibre.

En verdensomspennende undersøkelse viser at hudirritasjoner, allergier og kløe i forbindelse med ullklær nesten alltid skyldes syntetiske tilsetningsfibrer eller den kjemiske behandling ullen har vært utsatt for.